Engelsk versjon
Den optimale opplevelse 2005

nattpadling1

Panikken er ikke langt unna og irritasjonen er bokstavelig talt på kokepunktet. Uææ, uten å sprenge glidelåsen greier jeg å trøkke meg ut åpningen på soveposen og ligger svett og sliten som en nyfødt og gisper etter luft. Med fortsatt litt panikk for hånden, åpner vi alt av ventiler og døråpninger med myggnett. Dilemmaet er de forbanna morgenfriske og blodtørstige nordlandske beist av noen blodsugere, kallet mygg. For ikke å snakke om de sleipe små ”usynlige” knott som krabber inn overalt. Jeg får hetta av varmen, svetten og blodsugerne.

Måtte stikke til havs, kvelden før på grunn av de beista.

Og da traff vi på noen hyggelige padlere fra Bodø som kunne love oss mer av de beista ute på Landegode, og de plussa på med noen svære klegg som ekstra bonus.

Jeg setter vanligvis pris på morgenstunden – nede i soveposen. Ligge og dorme, våkne etter kroppens rytme og ikke fornuften. Men den siste uken har vært ”ekstrem” varm, med sol fra skyfri himmel og havblikk. Så i dag er vi veldig enige. La oss komme oss på havet fortere en svint!

I går var det shopping i Bodø, så i affekt, redsel og desperasjon for hva som ventet der ute i villmarken kjøpte jeg en mygghatt. Men man ser ikke så godt ut gjennom myggnettingen og det ble vel varmt der inne. Og tenk da når du har tatt deg en matbit eller sippet litt til rødvinen under nettingen så kommer selvfølgelig noen av de beista innenfor og da har man det gående. Billioner på utsiden og noen sleipe djevler på innsiden. Greier ikke å slappe av med sånt. Stikk på stikk ble det både på innsiden og utsiden, så hatten havnet i helvete den. Og vi på havet, som sagt.

Bilde fra turSå etter en imponerende effektiv pakking mellom alle svingslagene etter stupdykkende nordlandsmygg og snikende knott, kunne vi endelig blåse rettrett og padle fra hele angrepet.
”Bye, bye” Hjartøy og Bodø og alle fandens stikkende kryp.

Kursen blir satt mot sørenden av Landegode. Det er deilig å kjenne litt rørelse i lufta ved kajakkens framdrift, ellers er det jo bare varm, stille luft, ikke en bevegelse på vannet. Bare det er jo helt utrolig her oppe i ”arktiske” strøk, å nesten dø av tropevarme.

Leste på ei t-skjorte i Bodø, ”Blir det varmer nå, så flytt æ sør på”.
Nei, man er nesten forpliktet til å nyte varmen for det kan fort bli, ” I morgen er det meldt synkende temperaturer, stiv kuling og store nedbørsmengder” Nordnorsk vær alså.

Vi merker oss de første holmene på andre siden og har et kort opphold med te og Logan brød på Mefallskjæret. En holme okkupert av arrogante terner, som er ganske bevisst om hva som er deres rettigheter. Frekke stup med skrik, når de fikk lyst liksom.

Herfra tar vi det siste strekk til Klevikkholmen, hvorfra vi følger kysten mot sørenden. Ti - tolv kilometer unnagjort i varmen.

LandegodeLandegode er trolsk, vakker og spennende med mektige fjell og med ganske frodig vegetasjon. Idyllen forsterkes av de små viker med hvite sandstrender og sjarmerende hus. Her er definisjonen på en perle av noen deilige feriesteder.

Etter sørspissen padler vi inn sundet ved Skollerøy og følger ferdsleden inn til Sør-landegode havn. Bebygd med en del rødmalte naust, fergekai og båthavn innerst inne. Drømmen om en uterestaurant /kafe med servering av kalde drikker, gikk fløyten. Kafè latte og softis med jordbær med en liten paraply på toppen, mmja.

Det er flosjø så grunt områdene viser seg oppfylte med krystallklart vann. Delikate hvite strender, grønne sletter og høye fjelltopper som bakgrunn. Her er det bare å velge. Vi finner oss en lagune ved St. Kalvøen og går en liten tur til toppen av øya. Herfra kan vi skue ut over havet, Vestfjorden og vårt paradis. Flere ”alrighte” sauer som beiter, men ellers lite eller ingen båttrafikk.

BadingSolen skinner, luften står stille. Vi må kjøle oss ned i lagunen. Ett sånt sted hvor man føler kulissene er perfekte og frihetsfølelsen tar overhånd. Man kaster alle klærne, løper i den hvite sanden, ut i det turkise vannet, hoier og skriker litt av det kalde friske vannet, og løfter armene opp mot en blå himmel. Det hele er så sterkt at alt reiser seg på kroppen. Endelig den optimale opplevelse. Vi spiser, drikker, mmm og storkoser oss. For et sted!!

Vannet forsvinner fra vår lagune, men hva gjør vel det. Kajakkene ligger i en liten dam akkurat passe stor til å fungere som kjøleskap i sommervarmen. Men ut på kvelden blir vi padlesugne og må bruke tralle for å komme til åpent vann.

Reisen fortsetter langs utsiden av Landegode med høye fjelltopper, flere flotte små bekkefall, kjempesteiner som blir farget i gull av kveldssolen. Og vi diskuterer. Er det ikke Røst og Værøy vi skimter der ute i soldisen? Lofotodden? nja mulig. Vi padlet ute på Røst for to år siden og erobret Skomvær fyr, så her på østsiden av Vestfjorden hadde jeg tenkt i hvert fall å erobre Landegode fyr. Det vil si, ikke annet en at jeg padler på det man definerer som utsiden av fyret.

På innsiden av fyret derimot, ser det rett så koselig ut og stedet blir som mange andre fyrhus brukt til diverse utleie. Det er vel positivt at bygningene blir brukt og vedlikeholdt. Men vi savner eventyret om fyrvokteren og hans familie.

Også her oppe i nordenden finnes idylliske viker med sandstrender, men det er mer bebyggelse. På en hvit fjærestrand pauser vi før vi legger ut på krysningen til fastlandet. Her greier jeg å ta livet av noen av slektningene til beista på Hjartøy. Jeg nyter det og roper sadistisk ”Yess” hver gang jeg treffer.

Bilde fra tur2Solen står lavt, fantastisk farger i horisonten. Duse farger med den omdiskuterte Lofotveggen i silhuett. En fiskeskøyte passerer tvers over randen av den nattlige solkule. Og vannet ligger som et mykt speil mens luften har blitt deilig temperert. Det er en fin felles opplevelse når man på natta treffer folk som er ute på vannet og som har godt fiske. Og vi har perfekt padlevær. En indre felles forståelse, liksom. Er ikke det ”Det Gode Liv”?

Med godt over en ukes padling i kroppen er padleformen på topp. Vi merker begge at formen er inne, så når vi nærmer oss fastlandet dreier vi kursen nordover. Krysser Mistfjorden og skjønner nå, at skal vi fortsette så må vi spise. Klokken er nok rundt to halv tre på natta så noe etegilde blir det ikke. Men frysetørret turmat er kjekt i slike situasjoner. Med varmt vann fra termosen får vi deilig varm mat som gir ny energi og vi er raskt i kajakkene igjen. Her gjelder det å ikke bli kald og stiv. De ignorerte smertene i rygg og andre delikate deler av kroppen krever fort oppmerksomhet om man ikke holder padlingen gående.

Karlsøyfjorden er vår neste krysning og etappe ut til naturreservatet Karlsøvær for å avslutte natten på en anbefalt leirplass.

Innstilt på en siste etappe la vi ut, men jeg var ikke helt forberedt på det som skulle komme. Jeg har riktig nok opplevd midnattssol en del ganger, så jeg er kjent med det spesielle lyset og fargene. Men forandringen i fargenyansene i det øyeblikk solen begynte å stige var som trolldom. Hele denne overfarten var jeg trollbundet. Vi padlet i et hav av gull, dekorert med speilbilder av små skydotter, spetter av blå himmel, blå fjell. Og Inge roper ”Se der!” Jeg snur meg og en flokk med ti - femten Springere kommer side ved side opp fjorden og de kommer til å passere rett foran oss.

Springer er felles benevnelse på delfinarter i våre farvann, som Kvitnos og Kvitkjeving. Energibunter på opp imot 300 kilo.

Jeg var allerede fjetret av sanseinntrykkene, og da Springerne kom så nære, med elegante svev, stor fart og energi …..ble jeg overveldet, stoppet helt å padle. For et kick!

Så ubeskrivelig vakkert. Jeg drømmer om å møte Spekkhoggere, men dette var jaggu toppen, definitivt det største vi hadde opplevd på turen til nå. Og de forsvant oppover fjorden like fort som de kom. Og med dem forsvant noe av padlegnisten. Vi satt bare stille og så etter dem, håpet at det kanskje kom noe mer.

Vi var nesten over fjorden og skulle finne den anbefalte leirplassen på Dypingen. Egentlig ikke noe problem med kart og kompass; men når man er sliten er en kilometer eller to veldig langt. Føles som mil. Og når vi skjønner vi padler på den sjette, blir padletakene enda tyngre. Når ”rett der borte” ikke kommer nærmere og fortrengte smerter begynner å innta sitt grep, da begynner frustrasjonene å melde seg.

Når vi vanligvis har ”pratet fra oss”, har min kone det med å falle inn i sine egne tanker når hun padler. Tenker og drømmer sikkert, og ikke så lett å få kontakt med. Når hun da i tillegg glømmer å padle og blir liggende lenger og lenger bak, krystalliserer frustrasjonen seg til irritasjon, ”Kommer du eller?” roper jeg. Og fordi hun er i sin egen verden og er langt bak, hører hun ikke, og bare svarer på dansk ”hvæ”. Jeg himler med øynene og orker ikke samle krefter til et nytt rop og bare padler på. Nå drevet av heroisk smerte. Jeg må fram, må hvile, ”ryggen er av” og hun gidder søren ikke padle…! Bare ”laller”. Her har jeg en kniv i ryggen og hun gidder ikke følge tempo engang. (Kanskje noen andre tøffe karer kjenner igjen situasjonen.) Men så, heldigvis for henne, endelig, med noen ærlige grynt og stønn, kan vi padle inn i lagunen på Dypingen. Temperamentet mitt er unnskyldt og tilgitt. Teltet blir satt opp i rutine. Oppe på en kolle med mulighet for god luftning. Så er det bare å stupe inn, krype ned i posen, nusse ”natta” og endelig kollapse. Men først den evinnelige…bzzz, bzzzz, bz… Schmakk, schmakk og schmakk. Yess…zzzzzzz.


Havnomadens Kajakksenter© - Kontakt: bent@havnomaden.no - Tel: + 47 90727161 - Foto: Bent Skauen & Ole Tolstad